For lenge siden, i Frankrike, fikk en vennlig mann ved navn Alfred Binet en oppgave. Noen barn på skolen strevde, og ingen var sikre på hvorfor, eller hvordan de kunne hjelpes.
Kunne monsieur Binet lage noe som ville finne disse barna, slik at de kunne få ekstra hjelp?
Så laget han det: en samling små gåter og spørsmål — den aller første «intelligenstesten». Men Binet var bekymret for sin egen oppfinnelse, og han sa det samme høyt, igjen og igjen, så ingen skulle glemme det: Dette viser bare hvordan et barn gjør det i dag.
Det er ikke en merkelapp. Og det er slett ikke for alltid. Et barns sinn kan vokse, som en plante som blir vannet. Han mente at testen skulle være en hjelpende hånd: her er den som trenger litt mer tid, litt mer omsorg. Han mente ikke at den skulle være en dommer som stemplet barn «smarte» eller «ikke smarte» for livet.
Men et tall er en glatt ting. Andre tok opp den vennlige ideen hans og brukte den likevel som et stempel — de presset det mot barn som om det aldri kunne vaskes bort.
Men Binet hadde rett fra første stund. Vi vet nå at han hadde rett: Hjernen vokser faktisk når du bruker den, slik en muskel vokser når du løfter. Gutten som ligger «bak» i oktober, kan være langt foran når våren kommer.
Så hvis noen en dag rekker deg et tall og sier at det er hvor smart du er, så husk mannen som laget den aller første testen, og det han aldri sluttet å prøve å fortelle alle: i dag, bare i dag — og du vokser fortsatt. En test kan vise hvordan én morgen gikk. Den kan aldri vise hvor langt du kommer til å nå.
Et undringsforsøk du kan prøve: legg ett ord til «Jeg klarer ikke dette.» Ordet er ennå.
(fra kap. 21, «Vitenskapen om å sortere sjeler» — Binets egentlige hensikt)