Mot slutten av Thrones of the Invisible (De usynliges troner) forsøker jeg å beskrive verden jeg faktisk ønsker meg, og jeg oppdager at den ikke kan bygges av idealer alene.
I de avsluttende kapitlene av Thrones of the Invisible (De usynliges troner) hevder jeg at det vi setter aller høyest, avsløres mindre av det vi sier enn av det vi lar sluke dagene våre. Forslaget mitt der er bevisst enkelt: det dypeste målet på et liv er ikke hvor høyt et menne
På de siste sidene av Thrones of the Invisible (De usynliges troner) prøver jeg å sette navn på det jeg mener bør stå på den høyeste plassen når vi slutter å bøye oss automatisk for vekst, marked og algoritme. Jeg kaller det indre framgang holdt innenfor ytre balanse: overbevisni
Visjonen ved avslutningen av Det usynliges troner nekter å behandle det indre livet som om det svevde over den fysiske verden. Jan Verellens prinsipp om indre fremgang er knyttet til
I sin avsluttende visjon, Det usynliges troner av Jan Verellen setter navn på det den mener bør innta den høyeste plassen når vi slutter å bøye oss automatisk for vekst,
Blant forslagene i de avsluttende kapitlene i «Det usynliges troner» er det ett som høres nesten hjemlig ut, helt til man merker hvor radikalt det er. Indre vekst, hevder boken,
Begynn der Jan Verellens Det usynliges troner velger å innlede sitt resonnement for en bedre morgendag: ved porten til en finsk skole en vintermorgen, snø merket av støvler og sykkelspor,
