Jan Verellen

Jan Verellen undersøker hvordan mennesker lærer — og hvordan de blir målt. Han tilbrakte ni år ved det katolske universitetet i Leuven i Belgia, og tok to svært forskjellige mastergrader: én i idretts- og bevegelsesvitenskap, den andre i forretningsingeniørfag. Underveis festet ett spørsmål seg hos ham: hvorfor behandles studering som noe man må holde ut, snarere enn som et håndverk man faktisk kan bli god i?

I jakten på det spørsmålet lærte han seg å lære langt mer effektivt — og reduserte sin egen arbeidsmengde til en brøkdel av det systemet antar at en «gjennomsnittlig» student trenger, samtidig som han fullførte studiene og levde godt. Det viste seg at læring ikke er en gave noen får utdelt ved fødselen. Det er oppmerksomhet, hukommelse, metode og den stille vissheten om at evner kan trenes.

Den tanken slapp ikke taket. Den ledet tilbake til noe mindre og eldre: et klasserom, et tall skrevet med rødt, og lærdommen — tidlig tatt inn — om at et menneske kan veies, rangeres og på forhånd få vite nøyaktig hvor langt det vil nå. Å følge den tråden utover, fra en enkelt pult til systemene som ordner den større verden, ble til Det usynliges troner: en historie om «guddommelig makt» — maskineriet som fremstiller sitt eget design som skjebne — og om det fastlåste tankesettets samfunn, bygget på troen på at sinn blir ferdig formet tidlig.

Troner er skrevet for voksne. Men den håpefulle halvdelen — at det alltid finnes mer enn noe tall kan romme — er ment for alle, og derfor vokste den to ledsagere frem: Undring, små illustrerte fortellinger for 6–11 år, og Lær, de samme idéene fortalt for eldre elever og voksne. Sammen utgjør de ett samlet argument, avstemt for tre aldre: Sinnet er ikke fastlåst, og et menneske som har kjent sitt eget sinn forandre seg, er langt vanskeligere å overbevise om at verdens hierarkier er de eneste naturen tillater.